Snertne T3'ere tok snøen med storm i Snertingdalen

Jaja, det måtte da gå slik med et godt initiativ: Mange VW-busser var med da snøen ble utfordret i Snertingdalen nord for Gjøvik 18. februar. Raymon må få stor takk for initiativet som samlet ildsjeler med VW-busser av typen T3 og T4 med og uten syncro.

Faktisk var det 11 busser med. På bildene kan dere få et visst inntrykk fra treffet som ildsjelen Raymon i VWbuss Mjøsa hadde tatt initiativet til. Flere kunne selvsagt ha møtt opp. Men det er jo ikke alle som har bil som egner seg.



Narle inviterte erjo til en tur i en doka, slik han hadde lovet. Det var ingen vei tilbake; erjo kasta seg med. Og det var en morsom sak. Erjo-bloggeren her på bloggen, ble imponert over hvor god framkommelighet disse syncroene har; men med lufttappa gummihjul, superbrede hjul og alle sperrer på (men mentalt avslått), gikk det så snøen sprutet og passasjerer måtte holde seg fast. Til slutt satt vi fast i en bakke og erjo tilbød seg å måke litt han også. Men nei, sa Narle:

- Se til å dokumentere bilder av dette du, så skal vi spa! sa han og dytta erjo til side med kameraet. Noen av dokukmentasjonen ser dere her på siden!



Det ble en fin dag. Mildt og godt og fine kjøreforhold. Kaffe og prat om disse flotte bilene som fik selskap av noen Land Rovere. Fine biler det også, syns jeg. Men T3 gikk faktsk bedre i terrenget. Interessant observasjon, syns jeg, at disse brødboksene våre er så heftige i snø og terreng. Når det er sagt: Bilene er ikke bygget for denne type kjøring, men de EGNER seg godt. Litt svidd clutch kjente vi nok ferten av, men ellers ikke noen problemer bortsett fra litt strømløs bil hos Carl Otto som hadde kommer helt fra Haugesund! 60 x 2 mil. Det er ildsjel, det!!!!!

Min 1974 Bay-buss

Her er en hvit og blå 1974-modell VW Baywindow med 1,6 liters AS-motor som jeg nok ikke husker eksakt når jeg kjøpte. Men disse bildene er tatt av meg sjøl på bensinstasjonen Esso i Elverum i forbindelse med hentingen.

Det hadde seg egentlig slik at jeg hadde kjøpt en 1979 Bay varebil som jeg trengte en campinginnredning til. En kjøretur i jobben en førvinterdag førte meg til denne, i et veikryss i Våler i Solør; den hadde innredning og jeg tenkte at dette kunne være noe for meg.

- Bråstopp!

...og selvsagt lurte jeg på om han som eide den skulle selge den. Og det skulle han. Jeg betalte 4000 kroner for den og hentet den noen dager etter.

Men jeg kunne jo ikke demontere en fin bay som denne og jeg valgte derfor å sluse den videre til en i VW-luftmiljøet noen måneder senere. Hvem som kjøpte den husker jeg ikk lenger.

Jeg gjorde ikke noe som helst med denne bilen, men den gikk visstnok en stund etter salget. Hva som så skjedde, vel, det aner jeg ikke.

Jeg kjørte i råkulda hjem med den en dag før jul (2000? 2001?), aner ikke. Men det var steinkaldt inni bilen og jeg holdt på å fryse ihjæl. Men slik var det nå en gang i disse.

Noe mer er det egentlig ikke å skrive om denne bilen. Kort historie om en bil som jeg aldri selv registrerte på skilter.

- Eriks Gamle T3-camper, sa Martin!

Første gangen jeg viste fram denne camperen var vel på slutten av 1990-tallet under et Bug camptreff på Lillehammer. Martin var der og kommenterte denne bilen enkelt slik: - Det er Eriks gamle camper, det der!

Vel, vel. Allerede da var den gammel, nå er den veteran, eller rettere sagt, var veteran! Den er vraket nå.

Denne var en Rico Camper "Made in Karmøy" opprinnelig som jeg brukte mye krefter og tid på å bygge om til en bra bil, blant annet med Rock-and-roll-seng. Den hadde en luftkjølt CU-motor med 4-trinnskasse. Jeg brukte den på en del turer. Men den hadde et problem. Den hadde en tendens til å stanse opp brått og utventet. Og det var ikke mulig å få liv i den igjen!

Det skjedde på en tur til Lofoten et år for lenge siden. Vi kom til Mosjøen og parkerte på campingplassen der. Dagens etter var den steindød! Et verksted så over bilen, bytta plugger (de var nye da jeg tro på tur men de var fullstendig tilsota og ødelagt i MFosjøen). Så var det bare å kjøre videre. I Lofoten skjedde det samme på nytt. Jeg valgte å ta hurtigruta sydover til Trondheim og kjøre hjem derfra. Vi kom greit hjem, men i et kryss i Brumunddal var det bom stopp igjen! Jeg fikk den i gang igjen - men valgte å selge den.

Han som kjøpte bilen kjørte visstnok uproblematisk med den i flere år og den hadde gått 350.000 km da den gikk til vrak. Den trillet faktisk nesten uten noen problemer etter at jeg solgte den, så jeg fikk altså orden på den siste gangen jeg gikk over bilen (overhalte gasserne, mener jeg). Men, men, jeg fikk tilbud om å kjøpe den tilbake, men DET gjorde jeg ikke!

Vel, fin bil, som jeg lakkerte opp igjen og ellers shinet opp med gangstercaps etc. Noen striper langs siden og ellers bedre stoler osv. som jeg pleier.

Men en morsom 1980-modell som jeg vel også savner av og til. Sjelden bil nå. Hva om jeg hadde beholdet denne også? Jeg fikk da med meg kajakken på denne også, men staivene måtte jeg ta av om jeg skulle ha med meg kajakk og heve taket samtidig. Vel, vel, det er mange slike typer T3-campere og jeg har vel nå hatt de fleste?

Min første VW-campingbuss

En 1985 Autohome VW T3 camping buss var min første skikkelige campingbuss (se bildene). Denne var meget spesiell, syntes jeg den gangen, da jeg kjøpte den i Asker hos en VW-forhandler. Motoren var defekt (topper), men ellers en fin bil.

Jeg kostet jo på den en god del (faktisk rundt 15.00 til 20.000 kroner) i 1996/97 tror jeg det var. Før denne hadde jeg bare hatt kombibiler og bayer av VW-busstypen. Men denne var et løft.

Den hadde en 1,9 liter WBX-motor av den tidlige typen med samme eksospotte som den gamle luftkjølte CU-motoren. Jeg brukte den ganske mye og etter overhaling av topper gikk den veldig fint. Men den brukte helt vanvitig mye drivstoff, derfor gikk jeg lei den (1,2-1,5ltr pr mil) med en 4-trinns girkasse. Men fortsatt triller den rundt på vegene våre med en eier på Toten så langt jeg vet, men aner ikke om den er kjørbar lengre nå.

Den ble lakkert opp i en farge som ikke helt stemte med den originale ("blanderen" traff ikke helt med fargen, men jeg sprøytet den på likevel, ja, jeg gjorde sjøl!). Ble ikke så høggandes galt!

Bilen fikk helt ny eksos også etterhvert og mye annet. Nye Autohome-merker på sidene fikk den også, en kledelig stripe langs siden for å dempe ned den flash-blå fargen. Som en ser på bildet fikk den også chrome-pynt på hjulbuene. Det siste hadde jeg aldri gjort i dag! Jeg tror jeg også rustbehandlet bilen før salg. Dette ble et stort tapsprosjekt (som er ganske vanlig for meg).

Autohome ble bygget av et firma i Sør-Trøndelag og det ble faktisk solgt en del slike biler som flere i VW-busmljøer vårt nå faktisk kjører rundt i.

Campingdelene til denne typen bil ble kjøpt inn fra England og montert i Norge. Det som er mest spennende er taket på bilen som kunne heves og det fikk da stive sider av noe gipslignende greier. Det fine ved det at dette var lyddempende og fint på sommeren og vinteren. Men det ble lekkasjer som jeg tetet ved å legge/lime på et heldekkende plastbelegg. Det ble tett!!!!! Nytt taktrekk innvendig gjorde også susen. Bilen hadde også varmeanlegg og ellers alt som var tilgjengelig av utstyr. En fin campingbil, var dette!

Jeg var på flere turer med den. Bildet fra fjellet er fra Sognefjellet, mens bildet med fortelt er tatt på Bellahøi Camping i Danmarks hovedstad København. Ellers er bildene tatt rundt i Hedmark. Bildene ble i sin tid scannet fra papirkopier.

Denne bilen burde jeg vel ha beholdt. Den går jo fortsatt! Som et skudd!